tirsdag 10. november, 2009
Mester Sagen, Mester Sagen!
Herregud, så vanskelig det var å skjule hvor starstruck jeg ble da Steinar Sagen kom inn på jobb i dag. Jeg begynte nærmest å svette. Han hørte forøvrig på Karen Os nye fantastiske plate. Jeg ekspederte ham nesten! Tenk om jeg hadde ekspedert ham, da! Shit, jeg ble ei lita jente! Det var like før jeg spurte om autografen. Jeg vurderte det lenge. Seriøst! Men så kom jeg til fornuft. Heldigvis. Det hadde vært litt patetisk (jeg angrer på at jeg ikke spurte. *Gråte*).
Ha det bra! Ha en fisefin dag!
søndag 8. november, 2009
Funny People
Jeg har akkurat sett Funny People på kino. Tenkte ikke å blogge om filmen, selv om det frister litt. Jeg skal heller fatte meg i korthet om et emne jeg vanligvis er en enorm sucker for (dersom det er gjort litt subtilt og du må lete etter det riktig nok) – popkulturelle referanser i filmer/serier. I dette tilfellet dreier det seg om band-t-skjorter (også kjent som “merch”). I scenen hvor komikergeniet Jonah Hill ble introdusert, la jeg merke til at han hadde på seg Beirut-t-skjorte. Herregud, hvor gira jeg ble! Jeg elsker den slags. Men så, i neste scene hadde han på seg t-skjorte med Grizzly Bear-motiv. Deretter var det Pixies. Så De La Soul. Vampire Weekend. Wilco. Senere var det The Raconteurs. Etterhvert følte jeg det ble litt mye. Samtidig er det jo ikke urealistisk; jeg går jo nesten utelukkende i band-skjorter. Og egentlig tror jeg at Jonah er en oppriktig musikkentusiast. Men dette var liksom litt påtatt på en måte, nærmest litt anstrengt. Alle de nevnte er jo “kredible” band i musikkmiljøet, nesten for kredible (les: hypa), kanskje det også var derfor det føltes litt påtatt?
Uansett; Funny People er lik en Funny Film. Jeg liker bromance, jeg.









