“Jeg har ikke noe forhold til laks, vi har ikke kystlinje der jeg kommer fra”.

Hey Kurt,
Tag you’re it.
Hey kid,
Tag you’re it kid.

Whatever keeps you safe
Whatever keeps you satisfied
Summer’s on it’s way

Still I must confess it’s like you’ve never left
Listen close hear our ghosts getting high and carrying on
Something’s always missin, the clean forks in my kitchen
The rooms we used to kiss in
and leave from

Delusions of grandeur
Wearing out running thin
Northern Exposure
Rests on the auto min

We play our games
We slur our names
We are the same

The only thing I’m sure of…
this weight’s worth carrying
this one’s worth burying
I’ve been casting curses
to keep the damage done

Endelig er plata mi ute! Eller, egentlig er det ikke plata mi i det hele tatt, men det føles litt som barnet mitt. Det er strengt tatt første gang jeg gjør dette.

Det er nemlig den første 12”-fullengderen Listen To Aylin, labelet til min kumpan Christer og meg selv gir ut. Plata heter “Think Aloud”, er kreert av australske Quiet Steps og er, helt objektivt sett, et av fjorårets aller beste og mest solide album (jf. Sputnik Musics rangering av årets femti beste plater 2010 (basert på mp3-filer, plata er ikke gitt ut fysisk tidligere)).

Quiet Steps spiller kort (og altfor forenklet) fortalt melodiøs screamo, med masse digg emokrydder for dem som savner mid90s-epoken (Ebullition og kanskje til og med Dischord?). Bandet er også tydlig inspirert av post-rock, samtidig som melodi og tempo endres hyppig på progressivt vis. I det hele tatt låter det knasbra og håndverket er virkelig solid. Burde falle i smak hos alle som setter pris på god musikk, punktum! Plata klokker inn på drøye 44 minutter og alle 12 låtene er like fenomenalt flotte!

Coverne er aldeles nydelige, og er silketrykka på resirkulert, tjukk papp av Kjetil Brandsdal (Noxagt, Ultralyd +). Artworken står purunge Errol Charles fra To The North for – han har virkelig et øye for detaljer, som man sier. Plata er nummerert av undertegnede og finnes i 300 eks.. 100 av disse sendes til Brisbane, slik at bandet kan få solgt noen på kommende konserter. De 200 resterende selger jeg og Christer gjennom vår nettdistro og gjennom Tiger (og kanskje Råkk & Rålls?). Dessuten synes jeg det er såpass hyggelig om du vil ha et eksemplar, at du skal få plata for 100 spenn – hvis du kjøper den av meg, da.

Det er kanskje noe ufint å snakke om pris, men hvis noen mot formodning skulle være veldig nysgjerrig på det, så har jeg punga ut 13500 kroner av egen lomme for utgivelsen totalt (alle utgifter inkuldert). Jeg har verken ambisjoner eller ønske om å gå i pluss med plata, men jeg setter sinnsykt pris på om du vil støtte oss, kjøpe digg musikk på vinyl, slik at vi kanskje orker gjøre flere slike utgivelser. Det har vi nemlig veldig lyst til, fordi det føles skikkelig digg!

Do-it-together!

Quiet Steps på MySpace

Listen To Aylin på nett

We’ve been working together since Swordfish… I’m the prospector, she’s the cook. She says, “you bring it home, I’ll cook it up.” I think we sharpen each other like knives. She has a fearless imagination. She writes lyrics that are like dreams. And she puts the heart into all things. She’s my true love. There’s no one I trust more with music, or life. And she’s got great rhythm, and finds melodies that are so intriguing and strange. Most of the significant changes I went through musically and as a person began when we met. She’s the person by which I measure all others. She’s who you want with you in a foxhole.

Det finnes nesten ingen bilder av Kathleen. Det er helt greit, det gjør det ekstra spennende – å vite at Tom og Kathleen har skrevet så å si hver eneste sang siden Swordfishtrombones sammen, men holder alt hemmelig for resten av verden. Fin tanke.

2010 er nesten omme, og det er egentlig litt for seint for en årsbestelisteavdukning. Det skjer (i følge de store tabloidene) i slutten av november/helt i starten av desember. Uansett, jeg har gjort dette hvert år, så det er vel på tide med en liste for dette året også. Ja, forresten, det er musikk det er snakk om.

I Bra Trommis-redaksjonen kåret vi årets ti beste album. Dette foregikk ved hjelp av et poengsystem à la det Melodi Grand Prix benytter seg av. Derfor måtte vi rangere albumene fra nr. 1 til nr. 10, hvor 1 fikk mest poeng osv. Dette er i mine øyne en helt umulig oppgave og jeg er egentlig ikke komfortabel med å rangere dem slik. Det ser i overkant bombastisk og absolutt ut dersom man setter tall foran – men det var altså nødvendig i dette tilfellet. Min Bra Trommis-liste ble til slutt seende slik ut:

1. No Age – Everything In Between
2. The Walkmen – Lisbon
3. The Tallest Man On Earth – The Wild Hunt
4. Caribou – Swim
5. Okkultokrati – No Light For Mass
6. Kvelertak – s/t
7. Wavves – King of the Beach
8. Method Man, Ghostface Killah & Raekwon – Wu-Massacre
9. Youth Pictures of Florence Henderson – s/t
10. Titus Andronicus – The Monitor

En ting som plager meg fryktelig er at lista ble satt sammen like før Kanye Wests mesterverk (ja, jeg sier mesterverk) “My Beautiful Dark Twisted Fantasy” traff sjappene. Hadde plata kommet én uke før, ville det lett ha havnet et sted på topp fem. Dessuten synes jeg det er helt umulig å begrense meg til ti gode plater. Derfor skal jeg bare strø om meg med en del andre plater som jeg har hørt mye på og virkelig nytt og satt pris på i året som har gått.

Male Bonding – Nothing Hurts
Caddywhompus – Remainder
Tigers Jaw – Two Worlds
The Roots – How I Got Over
Quiet Steps – Think Aloud
Phosphorescent – Here’s To Taking It Easy
Harlem – Hippies
Balam Acab – See Birds EP
Rick Ross – Teflon Don
Grown Ups – More Songs
Four Tet – There Is Love In You
Gold Panda – Lucky Shiner
Evenings – North Dorm EP
Joie de Vivre – The North End

Resten av Bra Trommis-redaksjonens lister kan sjekkes ut her. Vi hadde også en hyggelig sending hvor vi oppsummerte musikkåret. Den kan streames direkte her.

Noen spesielle musikalske høydepunkter må også nevnes:

Rick Ross’ vers på Kanye West-låta “Devil In A New Dress” er virkelig helt insane. Samme gjelder Nicki Minajs helt absurd fete vers på “Monster”. Fór et album det er:

The Walkmen leverer kvalitet hver enda gang, men selv etter seks album forblir de ukjente for mange. Bandet har alltid stått særdeles høyt i kurs hos meg, og jeg vil uten å nøle påstå at deres siste album “Lisbon” lett gjør dem til et av vår tids beste “rockeband”. Hamiltons stemme er virkelig helt unik.

Det har vært et helt sinnsykt bra år for “new old emo”, hvilket gjør meg så glad at jeg vil både hoppe og gråte (les: emo-gutt). Tigers Jaw er bare et av mange band som har levert nydelige old school emo-plater i 2010. Grown Ups er et annet.

Nå må jeg gi meg før dette blir fullstendig kaos. Kommentér gjerne!

Epic. Fail.